En isende vind vekker deg...

Soloppgangens glød brenner i dine øyne.
Det er bare oss nå,
under trærnes beskyttende grener...
Som truende armer strekker de seg etter deg,
søkende etter ditt levende skall.

I ditt ansikt ser jeg frykt,
...du lider uten smerte
for du merker dødens nærvær.
Jeg...har bragt deg hit.
Jeg...har holdt deg i live,
så jeg kan nyte å se deg dø.
...nyt min verden av smerte.

Blandt de med livets glød du vandret,
usynlig for mine øyne.
Pinslens terskel gikk du over
da du entret min verden og strakte grådige
hender etter mine helligdommer.

Hvordan våger du?

Din skjebne blir min pris...

...Solnedgangens glød brenner i dine gråtende øyne,
det er bare oss nå.
Lik nattens mørke dekker jorden
vokser jeg over deg, du ynkelige.

Lik en druknendes rop kveles av elvas brus,
kveler mine øyne dine skrik.
Som truende armer strekker vi oss etter deg,
her er jeg ett med alt.
Min nytelse ryster fjellene idet jeg haler ut ditt
siste åndedrag.